(av: Thomas Wilson)
En ellers for tiden normal dag med forelesninger, lesing og generell misnøye med min tilværelse ble denne dagen brått avbrutt. Det var flere uker siden jeg hadde sett min kjære, og jeg var etterhvert blitt ganske lei av både studier, savn og huleboer-tilværelse i casa de ”soon-to-be-dr-men-må-gjøre-en-hulens-masse-jobb-først”. Som dere kanskje fornemmer, har jeg lite i livet utenom studier for tida, og ikke særlige glede annet enn når jeg får være litt aggressiv mot andre i trafikken, og får min ukentlige heisatur til det lokale butikksenteret. Men, alt dette er nå heldigvis et stort skritt nærmere veien mot å flytte permanent opp til min aldeles fantastisk herlige utkårne Lisa. Hun er oppe i hodet mitt hele tiden, og mitt humør ble ikke mindre farlig for Danmarks befolkning siden jeg trodde det var enda en måned før jeg ville se henne. Lite visste jeg at hun hadde planlagt et prosjekt som nok har krevd mere arbeid og hemmelighetsstempling enn Obamas nylige besøk til Oslo.
Dagen hadde bestått av det gjengse, og klokka var vel blitt nærmere 18. Jeg hadde gang i et for meg ganske stort prosjekt. Jeg hadde bestemt meg for å lage curry, og var dypt konsentert. Når vi snakker om konsentrat, så var det det curryen min bygde på, kjøpt av en vennlig araber på byens etniske shoppingsenter. Gledet meg til å smake. Problemet var at jeg tross bruksanvisning lagde noe verre hundemat, og var travelt i gang med å prøve å smake det til (les: fjerne smaken jeg hadde skapt) med tomatpure. Til slutt hadde jeg brukt nok tomatpure til å lage bolognesesaus til hele kinas militærstyrke, men det forhindret meg ikke i å fortsette..
Midt i dette ringte det på døra. Normalt åpner jeg ikke døra. Ikke fordi jeg er asosial, redd for fremmede eller har utestående hos den snille mannen med inkassofirmaet. Men egentlig bare fordi jeg ikke gidder å prate med folk som ikke er invitert, og hvis det er noen jeg kjenner, pleier de å ringe først. Bor jo tross alt litt utenfor byens sentrum. Men denne dagen gjorde jeg det likevel. Straks jeg gjorde det ble jeg noe frustrert – det var jo ingen der. Men så stakk det et blondt hode rundt om veggen. Hun smilte, og hun lignet Lisa fælt – og det var akkurat det jeg tenkte – ”Hun ligner jo veldig Lisa hu der… men hva vil hu…”. Det var det første jeg tenkte, men så jo ved nærmere øyesyn at det var minsin!!! Men, jeg var så forvirra at jeg ikke klarte å stamme frem et ord engang, og endte med å si ”hei” (tror jeg fortsatt var litt i tvil om hvem det var..). Hun hadde jo ringt meg en time før og sagt hun var på vei til trening i Lakselv – fikk ikke det til å stemme i det hele tatt.. Hun spurte om hun fikk komme inn, og jo, så klart men jeg svirra rundt som en hodeløs kylling ganske lenge. Men misforstå meg rett, jeg var jo sinnssykt OVERLYKKELIG over at hun kom. Det er ingenting i verden som kunne/kan gjort meg gladere enn å se minsin, og jeg vaaaaar sååå utroooolig glaaaad at jeg ikke engang kan beskrive det med ord. Hun er fantastisk og jeg er kjempestolt av henne. Er utrolig lykkelig og heldig som kan kalle henne min - og sånn skal det alltid være..
Elsker deg kjære…
PS. Lisa spurte om ikke vi skulle spise curryen jeg hadde lagd (søtt..) – jeg bestilte mat fra restauranten..
En ellers for tiden normal dag med forelesninger, lesing og generell misnøye med min tilværelse ble denne dagen brått avbrutt. Det var flere uker siden jeg hadde sett min kjære, og jeg var etterhvert blitt ganske lei av både studier, savn og huleboer-tilværelse i casa de ”soon-to-be-dr-men-må-gjøre-en-hulens-masse-jobb-først”. Som dere kanskje fornemmer, har jeg lite i livet utenom studier for tida, og ikke særlige glede annet enn når jeg får være litt aggressiv mot andre i trafikken, og får min ukentlige heisatur til det lokale butikksenteret. Men, alt dette er nå heldigvis et stort skritt nærmere veien mot å flytte permanent opp til min aldeles fantastisk herlige utkårne Lisa. Hun er oppe i hodet mitt hele tiden, og mitt humør ble ikke mindre farlig for Danmarks befolkning siden jeg trodde det var enda en måned før jeg ville se henne. Lite visste jeg at hun hadde planlagt et prosjekt som nok har krevd mere arbeid og hemmelighetsstempling enn Obamas nylige besøk til Oslo.
Dagen hadde bestått av det gjengse, og klokka var vel blitt nærmere 18. Jeg hadde gang i et for meg ganske stort prosjekt. Jeg hadde bestemt meg for å lage curry, og var dypt konsentert. Når vi snakker om konsentrat, så var det det curryen min bygde på, kjøpt av en vennlig araber på byens etniske shoppingsenter. Gledet meg til å smake. Problemet var at jeg tross bruksanvisning lagde noe verre hundemat, og var travelt i gang med å prøve å smake det til (les: fjerne smaken jeg hadde skapt) med tomatpure. Til slutt hadde jeg brukt nok tomatpure til å lage bolognesesaus til hele kinas militærstyrke, men det forhindret meg ikke i å fortsette..
Midt i dette ringte det på døra. Normalt åpner jeg ikke døra. Ikke fordi jeg er asosial, redd for fremmede eller har utestående hos den snille mannen med inkassofirmaet. Men egentlig bare fordi jeg ikke gidder å prate med folk som ikke er invitert, og hvis det er noen jeg kjenner, pleier de å ringe først. Bor jo tross alt litt utenfor byens sentrum. Men denne dagen gjorde jeg det likevel. Straks jeg gjorde det ble jeg noe frustrert – det var jo ingen der. Men så stakk det et blondt hode rundt om veggen. Hun smilte, og hun lignet Lisa fælt – og det var akkurat det jeg tenkte – ”Hun ligner jo veldig Lisa hu der… men hva vil hu…”. Det var det første jeg tenkte, men så jo ved nærmere øyesyn at det var minsin!!! Men, jeg var så forvirra at jeg ikke klarte å stamme frem et ord engang, og endte med å si ”hei” (tror jeg fortsatt var litt i tvil om hvem det var..). Hun hadde jo ringt meg en time før og sagt hun var på vei til trening i Lakselv – fikk ikke det til å stemme i det hele tatt.. Hun spurte om hun fikk komme inn, og jo, så klart men jeg svirra rundt som en hodeløs kylling ganske lenge. Men misforstå meg rett, jeg var jo sinnssykt OVERLYKKELIG over at hun kom. Det er ingenting i verden som kunne/kan gjort meg gladere enn å se minsin, og jeg vaaaaar sååå utroooolig glaaaad at jeg ikke engang kan beskrive det med ord. Hun er fantastisk og jeg er kjempestolt av henne. Er utrolig lykkelig og heldig som kan kalle henne min - og sånn skal det alltid være..
Elsker deg kjære…
PS. Lisa spurte om ikke vi skulle spise curryen jeg hadde lagd (søtt..) – jeg bestilte mat fra restauranten..
